En weekend i rødt
Søndag. Jeg ser opp i taket. Paralysert. Helt hjemme alene i hodet. Hvordan kunne dette skje? Hva skjedde egentlig? Jeg vet, men jeg skyver det fra meg. Ser ut i luften og prøver å tenke på ingenting. Tape for Engen. Æsj. Jeg kunne levd med uavgjort. Ser på skjermen uten å se. Logger av facebook. Prøver å glemme de som godter seg. Takke faen for dem. De var så jævla høye i hatten etter kampen i Bergen. N-o-t. Orker de bare ikke. Jeg graver meg dypere ned og prøver å glemme alt som heter fotball.
Mandag. Det er morgen og jeg skal på kontoret. Jeg kjenner det ennå. Argh. Det vil ikke gå over. Irriterende. Tapet sitter i. Alle Engen-nissene kom frem etter kampen, skadefro. Mobbet. De holdt godt kjeft da de tapte i Bergen. Men nå… Faen. Det går ikke over. Og snart venter kollegaene. Dette var den ene kampen, som vi skulle vinne. Misliker å tape for Engen. Enormt. Hvordan kunne dette skje? Jeg lukker øynene og det er igjen fredag.
BBØ har over tid hatt dialog med daglig leder Vibeke og avtalt et supportermøte med Sportsklubben. Fredag er dagen. SK Brann har flydd tidlig til Oslo og trente fredag ettermiddag. Styret står i resepsjonen på spillerhotellet når bussen til SK Brann svinger inn fremfor hotellet. Etter litt dikkedarrer med resepsjonisten og litt assistanse fra Vibeke, får BBØ omsider booket møterommet.
Presidenten var litt nervøs for at det var kun styret og 3 andre interesserte som ville møte opp. Bekymringene ble gjort til skamme. Møtet talte nesten 30 personer. Vibeke fortalte om drift, Stadion, økonomi, planer, rød sone og veien fra OBOS til toppen av Tippeligaen. En spennende, men krevende reise. Og Brann er ennå ikke fremme med målet. Og du vet hva målet er. Gullet skal hem!
Sportssjef Rune, mannen med den mørkeste stemmen vest for vannskillet, kunne fortelle om tiden i OBOS, om et lag som ikke hang sammen, om salg av spillere og om nervøsiteten hver kamp brakte med seg. Om oppsigelsen av Rikard og ansettelsen av Lars Arne. Og om oppturen. De små stegene. På spørsmål om om Børven på vei inn i spillergruppen, svarte Rune i god politikerånd: Svarte på spørsmålet uten å svare på spørsmålet.
Etter timeplanen skulle hovedtrener Lars Arne komme og si et par ord, men Vibeke klarte bare å finne en gjeng i treningsdresser som hang ute i gangen. Inn kom Fredrik, Kasper, Jonas og Azar. Applaus! Salen gav ros, kommentarer og uttrykte glede over spill og innsats Brann har fremvist i år. Så dukket Lars Arne opp. Han fortalte om lag, uttak og formstigning. Det banket på døren og inn kom også Kristoffer. LAN fortalte også litt om planen frem mot lørdagen. Om Brann holder koken som tidligere i sesongen, uavgjort til pause og Brann vil løpe Engen i senk.
BBØ hadde fått sine 90 minutter. Spillerne takket for seg, Lars Arne like så. Vibeke fikk diplom fra BBØ og foreningen fikk 2 signerte drakter tilbake. Kanonfotograf André dokumenterte hendelsen og revolverjournalist Jørn fikk sitt avtalte møte med Rune. Folk var veldig interessert, spurte og grov, de ville ikke gi slipp. Presidenten måtte nesten gjete folk ut av hotellet.
Lørdag. Kamperver. I metervis. Bataljonen hadde lagt beslag på 2. etage. Nei, ikke den ved Teatercafeen, men den noget mer passende ved Scotsman. Det er øl, Brannmusikk, gode venner, felles supportere, sang, tilrop. Det er god stemning. Flere og flere kommer til. Gleden og forventningen lyser av alle. Denne gangen, i dag, slår vi Engen.
Opp til Ullevaal i felles tog. Bane 5 til Berg. Spasertur ned til Egon og Ullevaal. Billettene ble ordnet ved inngangen og inn på Ullevaal bar det. Ca 1100 Brannsupportere hadde tatt turen, Klanen var ikke stort flere.
Selve kampen begynte bra med scoring av Kristoffer. Så flakset Engen seg til en utligning. Og tok over kampen. Og på punktet 45, sleiver Leciejewski til Juklerød og sistnevnte setter ballen i vinkelen. Jadda, under til pause. 10 minutter etter hvilen utligner Sivert. There’s a hope in a hanging snor!
Engen spiller ball, men skaper ikke all verden. Brann hadde sjanser i fleng, Fredrik burde satt to og Jakob en. I stedet blir det ping pong, sleiv og på overtid setter Zahid inn 3-2. Noe så forbannet surt. Inn i gamperæva surt. Jeg har ikke vært så sur siden Brann tapte 4-3 på Åråsen. Makan. At det går an.
Etter all oppturen, all forventningen. Og så gi det bort på overtid. Mot Engen. Makan. Det betyr så mye. Så inn i svarte. Og så tar man banen ned til sentrum. Tar en øl i godt selskap, men irritasjonen går ikke over. Jeg drar hjem. Drar dynen over hodet og går i hi.
Selve trøyene vil bli loddet ut til BBØ sine medlemmer på årets fyrebord. BBØ vil takke SK Brann, Vibeke, Rune, Lars Arne og spillerne for en flott opplevelse på supportermøtet. Det var en fin helg helt til det var spilt 90 minutter på Ullevaal. Likevel, det er alltid neste serierunde, alltid neste omgang. Brann nullstiller. Vi kommer igjen. Sees ved neste korsvei!
