Tilværelsens uutholdelige letthet

Det er godt å leve i Norge. Pengene, pilsen og prisen flyter, NSB holder sånn cirka rutetidene, det er kaffe i skapet og pizza i frysen, regningene blir betalt før eller på forfallsdato, det er snart jul.

En nøktern kar ville sagt seg tilfreds med dette. En ikke-sportsinteressert det samme.

Man er dog ikke nøktern. Og langt fra uinteressert i sport.

Stakkars, stakkars Brann, Bergen og meg. Beslutningen om å flytte til Gulskogen var god i mai 2014. I november 2014 har tilværelsen plutselig blitt en bopæl mellom barken og veden, nei, mellom pesten og koleraen. Skal jeg leve livet i, på, fra og til stasjonen mellom Drammen og Mjøndalen? Eller skal jeg avslutte det på togskinnene, med Bergensbanen som giljotin?

Den beslutningen fatter vi onsdag kl. 20.45. Gulskogen står som vert for et BBØ-vorspiel fra kl. 16. Undertegnede og madammen åpner dørene for de uten hundeallergi. Vi drar til med noen wienerpølser, drikke medbringes av den enkelte. Fyretoget går fra Oslo S kl. 15.09, jeg kommer på kl. 15.11 på Nationalteatret. Det er 10 min med taxi til Mjøndalen, for de som vil dra til tettstedet tidligere er det tog kl. 17.46 vestover som gjelder.

House Rules:
Ikke søl i sofaen.
Ikke slipp ut hunden.

Velkommen.