En aften på Fort Falkum

En etter en ramlet de inn. Brannsupportere, fra avdeling øst, møtte opp på Cafe Fiasco før avreise. Det ble drukket øl. Det ble mimret om Drammen og poengene glimtet fjernt der fremme. Om bare, vi har da gjort det før, nå da… Vi tittet på klokken og plutselig dukket Bengt opp med Fyrebussen.

Presidenten arrangerte, forklarte, snakket i mikrofon og lekte kasserer. Pengene satt løst og snart var alt papirarbeid for turen unnagjort. Bengt rattet oss sørover på E18. Solen stod lavt til høyre for bussen og vi gjorde god fart sørover. Pels arrangerte Oddstips, kun unike resultat ble samlet inn, alt ble protokollført og bevitnet. Vinneren tar potten. Do or do not, there is no try – Yoda.

Vel fremme ved Skagerak Arena, inntok BBØ Fort Falkum. Det var ikke mye til motstand. Odderane kan ikke synge. De er hyggelige, for all del. Men litt sånn beskjedne, kan vi si det? En riktig hyggelig oppladning til kampen. Cmore kom også, filmet og intervjuet. Troen på Brann og poeng este seg høyere og høyere. I et øyeblikk av klarsyn, utbasunerer Presidenten, på intervju på fjernsyn, at Brann kommer til å vinne 2-4. Det drikkes opp og vi siger sakte inn på tribunen.

Brann henger med i første omgang. Ikke ueffent, men det mangler fremover. Det blir ikke noe trykk mot Odd sitt mål. På den annen side, er Odd farlig frempå flere ganger. Brannspillerne ser på ball og følger ikke mann. Livsfarlig. Odd får legge innlegg på innlegg, til sist slumser Bentley ballen i Azar og den triller stang inn. 1-0 til pause.

I andre omgang er det stort sett et lag på banen. Det er dessverre ikke Brann. Det vil si, vi ypper oss. Huse kommer igjennom, fra spiss vinkel skyter han over… I stedet for å sentre til Orlov eller Pedersen. Så blir venstrebekk Mojsov fraløpt, det tapes duell i feltet og ballen ramler ned hos Johnsen. Som snubler ballen inn. 2-0.

Så løper Mojsov igjen. Like bak Halvorsen. I duell med Pjotr og Mojsov sparker Halvorsen i bakken og går overende som en primadonna. Han faller og dommer Berntsen applauderer, tildeler Odd straffe. Billig juksedritt av et bussparkerende møkkalag. Selvfølgelig tar Shala-trallala straffen. En Panenka-variant, midt i mål. 3-0.

Det virker nå som om Brann har gitt opp. I alle fall denne kampen. Odd triller ball og kommer igjennom på Brann sin venstreside. Igjen. Det slås inn i feltet. Hardt, lavt og rett i leggen til Mojsov. Selvmål. 4-0.

Det er 2 selvmål. En straffe som ikke var, et Brannlag som ikke har helt troen og vinner de viktige duellene. Typisk for lag i motgang. Uflaks gjelder bare så langt. 4-0 er ikke uflaks. Det er dessverre udyktighet.

Det er en daff gjeng som suser østover. Det prates om kjøpte dommere, dårlig holdning hos laget, manglende kondis og avslutningen på sesongen. Det er Elvis som drar iland oddstipset. 4-0. Huff.

Fotball handler ofte om tro og lite om naturlover. Det spilles inn flaks, tur og nff. Det minner mer om religion, enn om fakta. Som Brannsupporter er jeg troende, troende til det meste. Jeg ber. Utfører ritualer. Ofrer. Leder an i allsang. Noen ganger svarer fotballguden. Da blir det mirakler, spaserturer på vann og vin blir til urin.

Andre ganger. Skjer det ingenting. Den store Satan, legemliggjort av hans profet nff og medløperen; Den norske dommerstand, får styre løpet. Vi kan bare stå og se på. Akkurat nå er det mer sannsynlig at et strykejern flyter midtfjords, enn at Brann begynner å vinne kamper på rad.

Vi tror på Norling. Vi elsker laget. Vi kommer på Stadion, vi drar på bortekamper. Vi kjøper drakter og effekter. Vi synger, vi roper og vi klapper. Jeg ser planen til Norling. Problemet er tredelt, senior-spillerne i Brann har sviktet, spillerne klarer/evner ikke å følge planen til Norling og motstanderne kjenner til denne planen. Resultatet er at Brann lekker som en sil bakover, samtidig som laget ikke makter å score mål.

På 90-tallet husket Brann hvordan det var å være heis-lag. Et dårlig lag i eliteserien og et godt lag i 1.divisjon. Siden den gang har Brann vunnet cupen. Vunnet serien og blitt slått av Åtvidaberg. Kunnskapen om heisen ser ut til å være glemt. Frykten for nedrykk er borte. Det løpes ikke mer enn motstanderen. Det tackles ikke hardere. Desperasjonen lyser ikke av laget. Kynismen spiller ikke på lag med Brann. Krigerne som skal gå fremst, vinne dueller, gjør ikke det.

Alt koker ned til følgende: Vinne fotballkamper. Skaffe seg nok poeng til at Brann ikke rykker ned. Merkelig at alle trenere som har grisebanket Brann sier at “laget vil klare seg, de rykker ikke ned…” Selvmotsigelse av dimensjoner.

Norling må prente inn i guttene at de må sloss for hver centimeter, hvert spark på ballen, kjempe, ta spillet inn på motstanderen sin banehalvdel og ta kampen hjem. Lærte dere ingenting på Gamle plast i Drammen? Nå må Start, Sarpsborg og Sogndal slås på Stadion og poeng må hentes fra Bodø og Haugesund. En voksen oppgave for årets utgave av Brann.

En fotballtabell er nådeløst ærlig. Den driter i spill og sjanser. Den driter i nff. Så mange mål for, så mange mål imot og antall poeng. Så godt er laget ditt. Ikke noe men. Det er sånn det er. Jeg ønsker meg ikke til 1.divisjon. Men er ikke Brann gode nok til eliteserien, så skal ikke vi spiller der heller. Kanskje har klubb, organisasjon, spillere og supportere godt av en slik hestekur? Hva synes du?

Bildene er tatt av kanonfotografen, Kim og en tilfeldig forbipasserende.