Vi taper aldri

To bortekamper på rad. To kunstgresskamper på rad. To uavgjorte resultater. Doddo er ikke fornøyd. Jeg er fornøyd.

Artikkelforfatteren lovet i 02-draget etter Hønefoss-matchen å skrive referat fra den turen. Det var i tillegg artikkelforfatterens bursdag. Slike lovnader er ikke lette å innfri når det man våkner opp med dagen derpå ikke er den sedvanlige fyllesyken, men en solid forkjølelse. At matchen er et vagt minne grunnet spandable venner og familie, hjelper heller ikke referatet.

Men! Noe skal jeg likevel få ned på papiret fra Hønefoss away. En naturlig innledning er Fiasco før avreise. God, men noe avventende stemning blant de røde. Det er mandag (var det ikke slutt på mandagskamper?!),  det er bortekamp på kunstgress og det er en uke ut i juli. Artikkelforfatteren finner en stol ved siden av regnskapsansvarlig, og takk og lov for det, for her fløy det sedler, avtaler om “du skylder meg en hundrings, jeg skylder deg en krøllet femtilapp, kjøp en øl så é d greit” m.fl. Liker å anta at mitt nærvær fikk orden i sysakene, slik at det eksempelvis lønte seg å gi en tohundrelapp og en femtilapp for å få bli med, fremfor å gi to tohundrelapper og få tilbake en hundrings og femti i 5-kronere. Det var kaos, dere. Men en fin dag for fotball. Og alle skal med.

Artikkelforfatteren ble – i det eneveldige demokratiet BBØs styre er – pålagt å være frivillig for å ta musikkansvaret til fyrebussen. Dette ble forsøkt løst med to midler; en spilleliste på mobilen og medbrakt AUX-kabel, samt to separate henvendelser til svogerne om å brenne CDer. Ikke overraskende glemte begge svogerne skivene, og ei heller overraskende er ikke Fyrebussen satt opp med det tekniske fremskrittet en AUX-løsning tross alt er. Gode råd var dyre. Heldigvis hadde artikkelforfatteren tatt med en skive, brent av en god venn til vorset før cupfinalen 2004(!). Den spiller enda, og mye var reddet. Imidlertid består CDen av åtte brannsanger og deretter musikk vi digget i 2004. Spor 9 er “stau no pau” – Sogndalsangen. Dette førte til mye hastverk for artikkelforfatteren når Ove Thue sang siste strofen av “Vi e på vei te Ullevaal” og sogningene var neste på listen. Berget bra, tross forholdene. Det underholdt også bussjåføren. Når presidenten i tillegg tok ansvar med boblevann i anledning bursdagene, BBØ-styrets eneste kvinnelige medlem fylte år onsdagen etter match (artikkelforfatteren representerer den eldre garde og satt foran i bussen, artikkelforfatterens bedre halvdel representerer ungt blod og satt bak i bussen) ble det brusende forventinger til hele reisefølget på kun kort tid.

Vel fremme i Hønefoss var det tid for pub. At vi eide de få grønnhvite i allsangkonkurransen var ingen overraskelse, at presidenten dro et C-moment med de fysiske lover på benken var ingen skandale, at artikkelforfatteren måtte ligge i rygg på en hjemmedrakt for å finne veien til stadion da det nærmet seg kamptid var ingen fare. Trygt fremme for match.

Solen steikte den dagen. “Hot out today. Hot yesterday. Even hotter today”, sa de lokale bøndene med strået i munnviken og banjoen i armen, vuggende i lenestolen på altanen. Tørt kunstgress er aldri bra. Men det lille som var igjen av fuktighet fra sprederne før match benyttet Brann seg av. 1-0, Huset på retur. Har jeg blitt fortalt, da jeg benyttet toalettfasilitetene på dette tidspunkt. 1-1 på dødball. Pause. Landets beste pølser. Uro og en fornemmelse av at vi taper dette. 2. omgang og kje-de-lig. De få forsøkene på sang fra bortetribunen drukner i tråd med Branns spill. Artikkelforfatteren tar ansvar og melder til folket rundt at “eg går og pisser, då gåller vi”. Kommer tilbake og det står fortsatt 1-1. “Koffor det?”, spør eg. “Joda, Hønefoss fikk en gåll som ble annullert. Så ikke forseelsen”, sa sidemannen. “Då funket det jo”, slår eg tilfreds fast. 90 min pluss tillegg og siste fløyten går. Årets første fyrebuss = årets første poeng. Tidenes kø for å komme ut av en så liten stadion. Glovarmt øl i tørre struper. Et helvette med å passe på at sogndalsangen ikke spilles. Exit buss, inn på Fiasco. Mange – men ikke for mange – enheter. Et håp om medalje og lovnad om et kampreferat. 1 av 2 innfridd.