Home is where the heart is
Det var ikke stappfullt på Joes denne Kristihimmelfarts-dagen. Vår herre dro hem på denne dag, 9-10 BBØere i den harde kjernen dro til Joes og vendte blikket hemover. Brann mot Start, Tippligaens beste hjemmelag mot nyopprykkede sørlendinger – som fortsatt venter på makrellen slik vi venter på våren. Gjensynet med visepresidentens favorittmålvakt og treneren som ga oss både cupgull og seriegull. Jonsson og Haugen ute. Vi mangler vår kaptein, vi mangler vår playmaker; ”Kem fa’an e denne Gjesdal?”.
Undertegnede kom til Joes med bange anelser. Slike kamper taper Brann.Den gang ei! Soko, nylig slått til æresmedlem i BBØ og kledelig iført kapteinsbindet, leder an. 18 minutter, Amin Askar slår inn, Start header ut i farlig sone, Tomasz treffer (her skulle jeg til å skrive klinker til, men det var ikke klokkerrent) på halv-volley, gjør som Lampard og andre kvalitetsspillere og ”takes a deflection”: 1-0 i Opdals venstre hjørne.
Start er imidlertid ikke ufarlige. Det er sjelden jeg gir Doddo rett, det er sjelden jeg gir noen rett (”de aner ikke hva de prater om”), men han skal ha for følgende obvious observation: Brann med Piotr er mye bedre enn Brann uten Piotr. En ting er at polakken i gåll redder med bravur, en annen – og kanskje like viktig – ting er at forsvaret foran ham virker å få en trygghet av å ha ham i ryggen. Et par kvalitetsredninger og Brann går til pause med 1-0. Undertegnede utsetter besøket på toalettfasilitetene til øvrige tippeligakamper er ferdigspilt. Odd v Godset 1-1. Viktig. Unner Fagermo ingenting. Unner for øyeblikket Godset ingenting. De er våre rivaler i toppen. Og madammens nemesis. 1 poeng til hver er bedre enn 3 til ett av dem. Utmerket.
Puseklepp. Førskolelæreren har fått kid og vist henne frem på TV2. Førskolelæreren har funnet timingen på driblingene. Iblant en for meget, ofte nok til å skape en farlighet. Jeg minnes vagt Gustav(inho). Vi ga ham tilgivelse for den ekstra dragningen. Huse(t) får det samme av meg. I det 52. minutt gjør han det meste selv. Plukker opp en horribel feilpasning (som jeg tror var fra Owello, han Brann siklet på i mange måneder), drar av forsvareren og forsøker å sette ballen mellom beina på Opdal. Det går bare nesten, ballen går ut i returrommet, der er MAN OF THE MATCH Askar. Med en følsom touch fra øverst på leggen setter han inn 2-0. Undertegnede kjøper en ny øl. Vi slipper ikke inn mål heme i 2013. Dette vinner vi. Hvilket vi gjorde, riktignok på en sleip gressmatte og med tunge ben. Det var dog nærmere 3-0 enn 2-1.
Vi skal tilbake til overskriften på dette innlegget. Hva er det som skjer her? Brann på 2. plass i Tippeligaen etter åtte runder? 5 hjemmeseire, 3 bortetap? Er vi så gode på eget gress? Er vi så dårlige på bortebane? Vel, vi bygget mye selvtillit på staddaen i fjor. Tapte ikke hjemme før det i praksis var over. Vant vi borte i 2012? Sjeldent. Er dette bare fortsettelsen?
Jeg tror ikke det. Vi har slått lag vi bør slå på hjemmebane. Vi ble frarøvet en gåll på Åråsen av NFF, hadde vi fått den gållen hadde vi vunnet. Vi taper nesten alltid på Lerkendal (jada, husker 3-6 den strakaste veg, men RBK borte er sjelden kos) og vi taper alltid i Sogndal. Vi kommer til å heve oss borte. Og sikkert havne i trøbbel heme.
Men: Jeg fikk et innfall i aften. Kanskje dette er en sesong av typen ”Typisk Brann”? At du ikke skjønner det før du ser det? The truth is out there – for de av leserne som er gamle nok til å huske X-files? Plutselig gikk det opp for meg at vi spiller toppoppgjør borte mot Godset på søndag.
Plastdekket på ”gamle gress” (en vits i seg selv, fatter ikke at det ikke er mobbet mer), det er meldt regn og en bakfull Ronny Deila. Norges trolig beste hjemmelag. Det gikk opp for meg at vi har en sjanse. At home is where the heart is, at Brann kan gjøre som på hjemmebane bare de tror på det, bare de føler det, bare de vil det. Og der er vi. Kjære felles BBØere – dette er kanskje det eneste toppoppgjøret vi får på feil side av fjellet i år. Vi havner milevis foran Vålerengen, Odd rykker ned og Sarpsborg og Hønefoss havner mid-table i beste fall. Møt opp, syng med og tro på det. Vi er kanskje borte, men vi er samtidig hjemme. No ser eg rødt, no ser eg hvitt, no ser eg fotballaget mitt.
Home is where the heart is.
Harald Bonaventura